Mellom Bakkar og Berg

April

«Hva forbinder vi med april måned, dere?» spurte læreren. Hun så forventningsfullt ut i rommet. Vi så tilbake på henne. Vi så på hverandre. Ingen svarte. Ingen visste. Det var tidlig på 80-tallet. Vi som var i rommet var alle åtte-ni år og elever på 3. trinn ved Den norske skolen i Addis Abeba, Etiopia. Vår klasse inneholdt på den tiden omtrent ti elever, ganske stor i den sammenhengen. Hele elevmassen på skolen var ikke på mer enn seksti. «April er jo vårmåned!» utbrøt læreren, med lengsel i stemmen. «Da ser vi endelig vårtegn, da smelter snøen, og knoppene brister. Hestehov, blåveis og hvitveis blomstrer i marka og i veikanten. Dagene og nettene er lyse igjen». Vi var fortsatt stille. Blanke. Hadde ingen kommentarer eller oppfølgingsspørsmål. Vi kastet igjen blikk på hverandre. Vi forsto ikke hvorfor hun var så emosjonell.

Utenfor klasseromsvinduet var det frodig og solfylt. Det så ut og luktet som vanlig. April skilte seg ikke nevneverdig ut fra februar eller november. Der vi bodde, nær ekvator, var det regntid i perioden juni til oktober, men vi hadde jevn og varm temperatur. Vi hadde ikke snø. Vi hadde ikke vinter. Vi hadde ikke mørkemåneder. Klokken skulle verken frem eller tilbake. For oss var fire årstider et fjernt og underlig fenomen. Turistslagordet i Etiopia, som lyste til oss fra plakater daglig, var bokstavelig «Thirteen Months of Sunshine».

Alle i rommet, med unntak av en, hadde norsk pass. Vårt kjennskap til Norge var likevel variert. Noen var født her, andre hadde hatt kortere opphold i tidlige leveår. Noen av oss hadde kun vært i landet på ferie, og da gjerne om sommeren. Noen hadde knapt satt sine ben i Norge. En del elever, inkludert meg selv, hadde allerede bodd i flere andre land med egne spesifikke vær- og klimaforhold. Derfor var det de færreste av oss, om noen, som hadde et forhold til norsk vår. Dermed var det ingen som klarte å svare godt på spørsmålet som ble stilt.

Mangfoldige motsetninger

Læreren gav oss en oppgave. Vi skulle finne blomster som lignet på de norske vårblomstene. Det var ikke et enkelt oppdrag, med tanke på våre omgivelser. Jeg husker at vi brukte lang tid, og at det var vanskelig å få godkjent de ulike kandidatene. Da vi omsider hadde funnet noe som kunne passere, skulle de presses og limes inn i skriveboken vår. Der skulle de merkes med følgende tekst: «Hestehov», «Hvitveis», «Blåveis». Vi fikk aldri vite hva blomstene som vi hadde plukket faktisk het, eller hvilke egenskaper de hadde. Vi visste bare at de vagt, og med godvilje, liknet på hestehov, liknet på hvitveis, liknet på blåveis. De ble fornorsket, akkurat som den plassen vi pleide å gå til på turdagene. Den kalte vi bare for «Sukkertoppen».

Generelt strevde vi med å se for oss norsk natur og flora, for vi hadde liten eller ingen erfaring med den. Alt det som læreren beskrev, det vi leste om på pensum, var fremmedord på et språk vi alle kunne. Vi manglet bilder i hodet og erfaringer å henge informasjonen på. Våre omgivelser besto av andre typer busker, fugler, insekter, dyr, blomster og trær enn dem vi lærte om i klasserommet. Vi forholdt oss til helt andre markører. Eukalyptus, ikke furu. Meskelblomsten, ikke smørblomst. Malariamygg, ikke humler. Hærfugl, ikke spurv. Sansene ble matet med andre impulser. Lukten av regn på varm asfalt var mer kjent enn draget av vinter om høsten og rå jord om våren. Lyden av hyener var mer familiær enn buldrende is på vannet og rytmen til hakkespetten.

Spennet mellom levd liv og lære var enorm, den besto av kontraster og motsetninger. Vi lærte om hvit og kald jul, men vår var bestandig grønn og varm. På leirskolen så vi flodhest, men vi lærte om rev, elg og bjørn. Vi lærte om fjorder og fylker, om norske politiske partier, vikinger og gneis. Vi fikk ingen innføring i etiopiske språk, historie, politikk, samfunn og geografi.

Tidsforsinkelse

Som sedvanlig for migranter befant vi oss i vår egen boble, der tid forsinkes og sted forskyves. Informasjonen vi fikk var foreldet. Vi hadde liten tilgang på aktuelle nyheter eller ferske internasjonale kulturfenomener. Kommunikasjon med familie i Norge og andre land skjedde gjennom brev og sjeldne telefonsamtaler. Biblioteket på skolen var fylt av Anne-Cath Vestly, Astrid Lindgren, Thorbjørn Egner, og norske oversettelser av Hardy-guttene, Nancy Drew og Polyanna. I tillegg til å være langt unna Norge, var skolebygget vi satt i på flere måter en slags tidskapsel fra 1960-tallet, da den var relativt ny. På veggen hang en plakket som fortalte oss at selveste Kong Olav hadde vært på besøk ved åpningen, en gang før vår tid.

Nordmannen

I musikktimene sang vi fra den norske sangboken. Særlig ble det høytidsstemning under Ivar Aasens «Nordmannen». Vi stemte i fra start. «Mellom Bakkar og Berg ut med Havet heve Nordmannen fenget sin Heim …» sang vi med full innlevelse fra Afrikas Horn. Helt uten ironi eller forståelse for absurditeten. Vi barna kunne ordene, teksten, men vi manglet følelsene. Lærerne sang med patos, for de sang om hjemme langt hjemmefra. De så klart for seg alt de savnet. Bekker, fuglekvitter, himmel, dramatiske fjell, daler, fosser, skog, jorder, tjern og vann. Da vi kom til de siste linjene, kunne vi ane noe skjelving i stemmen og noen tårer i øyekroken hos de voksne:

«Men naar Vaarsol i Bakkarne blenkte, fekk han Hug til si heimlege Strand.

Og naar Liderna grønka som Hagar, naar det laver av Blomar paa Straa, og naar Næter er ljosa som Dagar, kann han ingenstad vænare sjaa.»

Nok en referanse til denne mytiske våren. En hyllest til nasjonen, landskapet og folket som vi tilhørte uten å kjenne.

Kjente landskap

Det tok meg mange år å forstå hvilken betydning terreng og landskap har for hjemfølelsen. Hvordan et steds lyder, lukter, smaker, syn, tempo og temperatur skaper tilhørighet. Hvordan syklusen til en bestemt plass former en. Hvordan den intense lykken over nytt liv og varmt lys etter mange mørke og kalde måneder blir som en varde som viser veien hjem. Det tok derfor tid å forstå at læreren hadde hjemlengsel den gangen hun spurte oss om hva vi forbandt med april. At hangen etter de nasjonalromantiske sangene ikke bare var en kjærlighetssang til opprinnelseslandet og alle man savnet der. De var en lovnad om et hjem man skulle tilbake til.

Men hjem for oss barna var noe annet enn hjem for de voksne. Vi skulle ikke flytte tilbake, vil skulle flytte til. Også lærere og foreldre skulle ved retur oppleve seg som tilflyttende fremmede og se Norge med nye øyne, slik som alle vandrere oppdager at hjem ved tilbakekomst fremstår ukjent. Det forsto de ikke da, eller forholdt seg enda ikke til. Dessuten, deres oppgave var å forvalte og videreformidle kunnskap som forankret oss til moderlandet. De forsøkte å utstyre oss for en hverdag i nord.

Da vi sang teksten til «Nordmannen» så hadde vi dermed helt ulike ståsteder. Vi sto i kontinuum barn-voksen. «Hjemland» og «landet som var hjem» var for dem synonymer. For oss unge, vi som befant oss i våre formende utviklingsår, var det antonymer.

Exulansis

Det viste seg med tiden at mye av det vi lærte i vårt norske eksilsamfunn ikke bare var utdatert. Det var i beste fall irrelevant, oftest ubrukelig, i møte med det ekte norske storsamfunnet. Til tross for innhold på pensum, til tross for hodekunnskapen om hvordan vårblomstene så ut, til tross for kulturarven vi hadde blitt gitt gjennom sangtekstene og bøkene. Ja, de aller fleste av oss hadde hudfarge, hårfarge, kroppsfasong eller navn som stemte overens med folks forventninger, og dermed gled mange inn i mengden på et overflatenivå. Men vi var i utakt, og vi manglet tabbekvote. Perspektivene, meningene, oppførselen og erfaringene våre passet ikke inn hos jevnaldrende. Klesstilen vår skilte seg ut. Skolegårdslekene var sære. Gympraksisen lot seg ikke overføre. Det gjorde heller ikke regnemetodene og annet faginnhold. Ja, vi behersket språket. Men melodi, mimikk og timing var feil. Sosiolekten vi brukte (ofte referert til som «skoleheimsdialekten») var en blanding av alle snakkemåter og tonefall representert ved skolen vår og det tilknyttede internatet. Mest vestlandsk, sørnorsk og østlandsk, med noen hint av trøndersk og nordnorsk.

Vi manglet det som ble sett på som elementære ferdigheter. Vi kunne ikke gå på skøyter eller ski. Vi kunne ikke sykle, vi kunne ikke ro. Vi visste ikke hvordan vi skulle kle oss for vinter, vi hadde ikke balanse til å bevege oss på hålke. Vi hadde ikke kjennskap til dugnad, organiserte fritidsaktiviteter, eller konseptet med å ringe på hos hverandre uten å ha gjort en avtale. Vi kjente ikke til hva eller hvem som var «in». Vi hang etter. Vi tok ikke sjargongen. Vi manglet referansene. Vi behersket ikke kodene. Da vi ble sammenlignet med majoriteten, hadde vi store kunnskapshull om samtid og populærkultur. Vi kunne ikke det «alle» andre kunne, visste ikke det «alle» andre visste. Vår "sunne fornuft" stemte ikke med opinionen.

Vi, fra vår side, forsto ikke hvorfor alle tilsynelatende var så like, hvorfor så få skilte seg ut, hvorfor man måtte ligne de andre for å få innpass. Det som vi hadde av kunnskap og styrker, var usynlig eller ble ikke etterspurt. Vi kunne knapt ordsette det selv. Mange av oss hadde ikke nok viten om natur, kultur eller samfunn i landet vi hadde bodd i til å skape motvekt. Vi ante ikke at å holde kontraster, se fra en annen vinkel, observere og tilpasse var evner som kunne brukes til noe.

Etter nok uforstående blikk, uvitende spørsmål eller ren mangel på nysgjerrighet utviklet vi det ordboken for obskure sorger definerer som exulansis. Opplevelsen av å miste deler av sin historie fordi andre ikke klarer å relatere seg til det man beskriver. Alt det du ikke kan forklare, bare erfare. Alt det som ikke lenger fremstår som ekte, håndfast. Alt det som ikke lar seg overføre, oversette. Vi nedtonet, forminsket og redigerte bort. Vi slipte ned kantene for å passe inn i noe trangt, noe forhåndsbestemt, noe annendefinert, noe vi bare delvis fant gjenkjennelse og anerkjennelse i.

Tilhørighetens paradoks

Oppvekstforholdene var en masterklasse i kompleks tilhørighet, i nyanser av norskhet. Vi lærte tidlig at hjem er relativt, hjem er subjektivt. Vi visste at det som ser ut som hjem langt bortefra kanskje ikke kjennes som hjem når du kommer nærmere. I alle fall ikke med det første. Vi visste at verken passland, fødeland eller opprinnelsesland bestandig er det samme som hjemland. Vi visste at en fremmed plass, blant fjerne bakkar og berg, med tiden kan bli der man «fenger sin heim».Vi forsto at det var noe utvidet, noe annet, noe større, der utenfor linjene, der over grensene i språket. I mellomrommene, i fluiditeten, i interseksjonen. Noe mer enn enten/eller. Noe verken en bindestrek evner å beskrive, eller en balanseline klarer å holde vekten av.